Knut Hamsun

Knut Hamsun representerte en ny måte å skrive på etter realismen/naturalismen. Han kritiserte mye av det forfatterne hadde skrevet før. Tendenslitteraturen som hadde vært sterk i naturalismen mente han ødela håpet menneskene hadde. Det håpet om at de en gang kunne klare å bygge seg opp og ut av det livet de var i. Han mente folket hadde et behov for å tro på det overnaturlige, det ubevisste sjeleliv, som hadde blitt sterkt nedtrykt under opplysningstida. I Hamsuns litteratur skriver han ofte med jeg-synsvinkel, noe som gjør at vi blir bedre kjent med karakterene. Enkeltindividet og dets følelser kommer frem i litteraturen hans, veldig mye mer enn det hadde gjort før. Hamsuns tekster handler ofte om mennesker som blir sett på som gale eller syke i samfunnet, de som ikke følger de reglene samfunnet har satt. Hovedpersonen i tekstene hans gjør gjerne opprør, spesielt mot samfunnsklassene og denne tendenslitteraturen. De bryr seg ikke om hvem klasse de tilhører og ser muligheter.

Det at Hamsun var nazist gjør at man ser på ham ganske annerledes, men jeg syns ikke det kommer til syne i det han skriver. Det er mulig noen av romanene hans preges av den tankegang men ikke de jeg har lest. Mange kjente i dag, musikere eller skuespillere lever et vilt liv men på TV er de et godt forbilde for seerne. De skriver gode tekster eller spiller en rolle så levende at seerne tror det er ekte. Mediene i dag gjør det vanskelig å skjule dårlig oppførsel på fritid fra fansen, men ingen kan nekte for at Michael Jackson og Elvis var suverene på sitt felt. Det at de handlet galt i livet gjorde ikke at jobben de gjorde med musikken ble noe dårligere. Hamsun er og blir en suveren forfatter, selv om han handlet på en måte vi ikke liker utenfor forfatterksapet sitt. Til tider kan det være vanskelig å se på Michael Jackson som vi kjenner han i media, på samme måte som vi ser på ham når vi hører musikken hans. Kanskje Hamsun var like flink til å skille mellom "jobb" og fritid.

Mvh
Irene Larsen